1. Homøstase er bygd opp som et hierarki
1.1. Struktur
1.1.1. På bunnen av hierarkiet ligger de interne organene, og deres lokale reflekser
1.1.1.1. Når eksterne forhold er konstant opererer de alene, selvstendig
1.1.1.1.1. De har også refleksløkker til ANS ganglier, som hjelper til med lokal regulering
1.1.1.2. De interne organenes egen homøstase gjelder kun lokal regulering
1.1.2. Høyere i hierarkiet overtar ANS og endokrine systemer når lokal regulering ikke er nok
1.1.2.1. Hjernestammen kontrollerer ANS
1.1.2.2. Hypothalamus kontrollerer det endokrine systemet
1.1.2.2.1. Samt koordinerer funksjonen til ANS og det endokrine systemet
1.1.2.3. Dette resulterer i en vidtspredende koordinasjon av homøstase mellom mange organer
1.1.3. Øverst i hierarkiet sørger høyere hjerneområder for at sensorisk informasjon og atferd (inkludert skjelettmusklene) kan benyttes
1.1.3.1. Spesielt viktig under stress for å innrette atferd etter respons fra lavere systemer
1.2. Funksjon
1.2.1. Lar lokale prosesser jobbe lokalt for homøstase, som vil si at vår kognitive kapasitet kan brukes på andre områder
2. Homøstase på autonomisk og endokrint nivå
2.1. Cannon lanserte teorien om at homøstasen opprettholdes ved hjelp av negative feedback-løkker
2.1.1. Som har vist seg å være den vanligste formen for regulering i de autonome og endokrine systemene
2.1.1.1. Som navnet tilsier, fungerer negative feedback-løkker ved å måle en bestemt tilstand (verdi), sammenligne denne mot en optimal verdi (set point) og begrense funksjonen når verdien passerer den optimale verdien
2.1.1.2. For å opprettholde homøstase med negativ feedback mottar hypothalamus informasjon om og fra kroppens organer og kontrollerer disse via det autonome nervesystemet og det endokrine systemet
2.2. Det autonome nervesystemet har på lik linje med skjelett- muskelsystemet både sensoriske og motoriske fibre
2.2.1. Motornervene stammer fra hjernestammen, og de sensoriske når aldri hjernebarken, så vi har lite informasjon om og ikke bevisst kontroll over våre indre organer
2.3. Det autonome nervesystemets komponenter
2.3.1. Efferente fibre begynner i hypothalamus og hjernestammens autonome kjerner
2.3.1.1. Går ut fra ryggmargen som preganglionære fibre
2.3.1.1.1. Som leder til de respektive gangliene
2.3.2. Ganglier er cellesamlinger (med interne forbindelser) utenfor ryggmargen
2.3.2.1. De autonome gangliene er første stadie i samordningen av autonomisk nerveaktivitet
2.3.2.1.1. Og regnes derfor som en del av det lokale reguleringssystemet
2.3.2.2. Den primære nevrotransmitteren er acetykolin
2.3.2.2.1. Regulerer lokal trafikk til og fra målorganene med nevropeptider og nevromodulatorer
2.3.3. Postganglionære fibre ligger mellom de autonome gangliene og målorganene
2.3.3.1. Signalene er mer bearbeidet og detaljert enn preganglionære signaler
2.3.4. Nevroeffektor-knuter (neuroeffector junctions) er punkter hvor det postganglionære fibret sender signaler til målorganet
2.3.4.1. Samme som synapser mellom nevroner, bare at nevroeffektor-knutene slipper nevrotransmittere mot reseptorer på målorganet
2.4. Det autonome nervesystemet er delt opp i 3 deler
2.4.1. Det sympatiske nervesystemet
2.4.1.1. Nervefibrene går ut fra ryggmargen langs de thorakale og lumbar områdene
2.4.1.1.1. Sender preganglionære fibre til en serie forbundne ganglier kjent som "paravertebral chain ganglia"
2.4.1.1.2. De fleste nervene sender fibre både rett til postganglionære fibre samt kollateraler til opp mot flere andre områder
2.4.1.2. Hvert preganglionære fiber synapser gjennomsnittlig med 10 postganglionære fibre
2.4.2. Det parasympatiske nervesystemet
2.4.3. Det enteriske nervesystemet
3. Homøstase på organnivå (lokalt)
3.1. Alle indre organer er i stand til å regulere egen funksjon ved behov
3.1.1. Et eksempel er hvordan hjertets slagvolum og styrke bestemmes av mengden blod som kommer inn fra blodsirkulasjonen
3.1.1.1. Når mer blod kommer inn vil kamrene fylles mer mellom hvert slag, veggene vil strekkes og hjertet vil slå sterkere og raskere
3.2. Ved stabile eksterne forhold vil dette være nok til å holde homøstasen alene
3.2.1. Mens ved endrede eksterne forhold vil organene ikke klare å holde homøstase alene, og hierarkisk høyere nivåer vil måtte hjelpe
3.2.1.1. Noe så enkelt som å reise oss opp raskt ville potensielt kunne vært farlig